Til alle Mac Gyver i norsk triatlon

”Har du ikke arrangert triatlon så vet du ikke hvor fantastisk følelsen er når startskuddet går og svømmingen er i gang. Endelig i gang.

Frem mot startskuddet har det gått flere måneder med frustrasjoner og løsninger, tilbakeslag, prioriteringer, nye frustrasjoner og nye løsninger. Helt til vi har et opplegg vi tror kan gå og kan bli bra. Hvis ikke noe spesielt hender. Men det gjør jo det og det vet vi.

Det uventede vil skje og det uventede er ventet. En uke før start må ny fullførertrøyeprodusent finnes, folk blir syke, været er bøtte etter bøtte med regn natten før konkurransen og de bøyene som svømmerne skulle vende rundt er plutselig ødelagt når de skal hentes. To dager før.

Derfor må arrangører på hobbybasis være i slekt med Mac Gyver. Finn frem telefon, papp, binders, tape og en tusj og så har du veiskiltet eller vendingsbøya som manglet. Du tar en tilskuer og trer over en refleksvest og vips har hun blitt transformert til kjernefunksjonæren som manglet og så er arrangementet tilbake på skinner. For det spesielle er slett ikke alltid negativt.

Det spesielle, men ikke uventede, som hender er også at funksjonærene som skal gjøre jobben, de gjør så mye mer. De gjør jobben sin og de gjør den jobben som vi ikke så. Helt av seg selv. Og de smiler. Funksjonærer med korpsånd og arrangørglede er regelen og det er deilig når det ikke er mulig å se unntak.

I timene mot start er terskelpuls et fjernt minne og makspuls en nærmere slektning, men når skuddet for svømmingen går så går pulsen til arrangøren noen slag ned. Det er lykke når starten går til oppsatt tid og deltagerne er der ute og sier ingenting og hører ingenting. Hvis bare alle holder seg flytende så kan neste etappe klargjøres. Utøvere må finne rytmen og den gode følelsen, men arrangører trenger den også.

Når utøverne er vel ute på ny etappe så er rytmen god, men når det nærmer seg overgang så øker stressnivået og gjenbruk og ombruk av utrolige funksjonærer og merkebånd gir inntrykk av arrangørstab som er dobbelt så stor. Utøvere trenger energi, men arrangørene trenger den også.

Noen trenger mat og drikke, men noen av oss lever lenge på andres smil, idrettsglede og deltagere som ser ut som om de har en god dag sammen med oss. Senere kommer sulten og behovet for mat, men smilet og glimtet hjelper lenge og gir den beste energi.

Og det er når det er gøy og det blir mange smil, det er da alle arbeidstimene blir betalt med renter og energioverskuddet forsøkes satt inn på konto til en regnværsdag. Og de dagene vet vi kommer.

Når det hele er over blir det tomt. Veldig stille. Smilende stille når det har gått bra, men stille er det. ...... Og rastløsheten melder seg etter en stund: hva gjør vi nå a?

Til alle Mac Gyver i norsk triatlon og deres mer strukturerte slektninger, vi er dypt takknemmelig for alt dere gir oss.

Det var bare det!

Dette er basert på en gammel blogpost fra bloggen min. Ting har forandret seg siden den gang. Den gang var det en del "stunt arrangering" og vi har nå fått mange som driver nesten proft og gir oss gjennomplanlagte konkurranser. I hvert fall ser det slik ut på overflaten. Men vi som har vært med på dette før vet at Mac Gyver fortsatt går blant oss som vanlige menn og kvinner og vi er dypt takknemmelig for at de gjør det mulig og at de redder dagen når det trengs.